Dag 1
Av kjentsfolk på stedet hadde vi allerede før avreise hørt mye om det magiske lyset på Svalbard. Fotoutstyr ble behørlig pakket og forventningene til selsomme fargespill var høye.
Besøket vårt strakk seg kun over fem dager, fra 24. februar, og sollyset skulle ennå ikke treffe Longyearbyen direkte på ennå drøye 8 dager etter vår avreise. Men hvem trenger vel direkte sollys når himmel, fjell og snø likevel lyses opp i varme og myke paletter!?
Jeg våger en relativt lite kontroversiell påstand: fotografer generelt og landskapsfotografer spesielt, foretrekker mange tider lyset like rundt soloppgang og solnedgang nettopp for dets myke kvaliteter. -Hva er vel da bedre enn et sted hvor sola knapt står over horisonten? Svalbard i februar tilbyr noe så eventyrlig som en 3-4 timer lang soloppgang og en like lang solnedgang!
En stakker søring kunne kanskje bli tullete hvis alle timene kun var tegnet i vakre og myke pasteller, men heldigvis for sånne som oss fant vi igjen kjente fargenyanser også.
Dag 2
Nå forskutterer jeg et sitat som kom fra 8-åringen mot slutten av turen: "Pappa, kan vi reise tilbake hit en gang? Det var så gøy på biblioteket og museet!" Begeistringa kan knyttes til flere av opplevelsene vi hadde og i sentrum av dem alle: fellesskap. -Viktig å huske på både på ferie og i hverdagen?
Etter museumsbesøket vandret vi i Longyearbyen og dens umiddelbare nærhet.
Flere av gangene vi var innom Longyearbyens sentrum spilte lyset i et vidt fargespekter på de omkringliggende toppene, som regel i kalde og kjøligere farger. På andre siden av fjorden fristet sola med en anelse varmere toner, som i bildet over av Adventtoppen og Reveneset.
Om kvelden denne turens andre dag tok vi turen ut til gruve 4 for å fotografere Longyearbyen i mørke. Hiortfjell ligger majestetisk i bakgrunnen.
Dag 3
Reisefølget vårt var to personer stort, far og datter (8), og vi besøkte sistnevntes farfar og farmor. Det var med andre ord en familiær setting med dertil rutiner; én rutine vi lærte oss ganske fort var å ta "stikkprøver" av lyset mot Hiortfjell -gjerne som dagens første gjøremål.
Etter akingen dro vi ned til fjæresteinene for å nyte kakao og energirik turmat. Til tross for varme kropper etter aktiviteten bare minutter tidligere og det varme innholdet i koppene "tvang" et skarpt drag i lufta oss ganske raskt videre.
Dag 4
Svalbard er mange ting, blant annet et sted som nærmest fordrer bruk av snøscooter om man vil komme seg litt rundt på øya. Denne lørdagen skulle vi ut med scootere og våknet opp til drømmevær, om enn kaldt drømmevær.
(Undertegnede glemte å ta med fotoapparatet på denne turen så de påfølgende bildene er tatt med en iPhone, som viser at det er hold i uttrykket det beste kameraet er det du har med deg.)
"Fortere, pappa! Det er gøy!" Vi hadde ikke mer enn kommet oss på scooterne før jeg fikk klar beskjed om å sette høyere tempo enn valgte marsjfart. Da var det jo bare å adlyde!
De første kilometerne tok vi jevnlig avsjekk på at både form og humør hang med, men etter 3-4 slike kontroller falt jeg i transe og tok for god fisk at åtteåringen ville si i fra dersom form eller humør begynte å lide. Knappe to mil ut fra Longyearbyen spør jeg på nytt og får som svar at ho er så ulidelig kald på hender og føtter. Den bitende kalde vinden fra øst har trengt gjennom vintertøyet fra sør og vi bestemmer holdt og iverksetter tiltak.
De fleste av oss har antageligvis opplevd ubehaget ved å fryse, men så lenge det gjør vondt kan vi samtidig regne med at skaden ikke er for ille. For ikke å dvele lengre med denne episoden gjør vi en oppsummering med at det hele endte godt og at turen i ettertid bare var gøy!
Da dag begynte luske mot kveld (det vil si i tre-tida) bestemte mannfolka seg for en tur opp på Longyearbreen. (Og denne ganga ble fotoapparatet husket på.)
Dag 5
Dagen før avreisedag og nok en flott turdag! Til nå hadde vi bevegd oss øst og syd for Longyearbyen så vest ble valg som dagens himmelretning. Vi pakket sekker og rifle med Bjørndalen som mål.
Credits:
All photographs: André Berg (http://andreberg.com)